Side:Nansen,Fridtjof-Friluftsliv-1940.djvu/44

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

og bak meg sto Halling-skarvets svære former mot himmel-rannen. Rett unner så jeg fjell-gryta, tjernet, og dalen jeg kom fra. En glad følelse ved å vite den hindring overvunnet; nå er det ikke flere igjen, bare utover hele veien like til Vosse-vangen.

Over disse fjell-viddene ensteds skulle det altså være at Sverre, etter sagaen, fór vill med sine menn i november for en sju hundre år siden (i 1177), da de ble nøtt til å dra unna for fienden og opp Raundalen.

Der «tok Sverre konge fem veivisere, som var mest veikjent. Men det trengtes òg, for været ble så ilt, som en sjelden treffer. Der kom snø så mye, at det var uhørt . . . Der mistet de hundre og tjue hester med gylne saler og bisler, mange slags kostbarheter, kapper, våpen, og mange andre gode ting.»

Ja alt dette høres ikke ulikt, for hester ble det ikke greitt her. Verre blir det når det heter videre: «Til det kom òg, at de visste ikke hvor de fór, og ikke fikk de så mye som vann. Det var åtte dager, som de ikke smakte a’ent enn snø. Dagen før Allehelgensmesse ble været så slemt, — så ulikt det må tykkes, når det blir sagt — at av det fikk en mann bane, at været kastet ham og brøt ryggen hans sunn på tre steder. Og det var ikke a’ent for når bøyene kom enn å kaste seg i snøen og holle skjoldene over seg som fastest.»

Det er en kraftig skildring. Men lite trolig er det at menn, tilmed veikjente menn, fór over disse