alle kanter lik et stivnet hav av hvite bølger, rygger og daler, og sletter imellom, og det bygde seg opp i topper og skarv, utover og utover, og svant i sølvdisen ytterst mot himmel-brynet. Det lyste bortetter snøen, det glitret i skavlene, mens dalene lå i mørke.
I øst, ikke langt borte, hevet Hallingskarvet sine veldige masser. Der lenger sør måtte det være Hardanger-jøkelen som blinket, så Ose-skavlens store fonn; men i vest steg bratt et høyt fjell med en jevn bre på kammen — det måtte være Vosse-skavlen. Rett unner meg sank grunnen ned i mørke, over hvelvet himlen seg dyp-blå med måne og stjerner.
Men måneskinn skuffer, best å vente på dagen, og få sikkerhet om veien, imens kunne en grave seg ned i snøen igjen, og sove noen timer.
Så steg dagen og det ble så lyst at jeg kunne se klart. Det var, som jeg trodde, Vosse-skavlen der i vest, — mitt over den skulle jeg. Jeg kunne derfor la det bære utover igjen, og så følge dalen, den går like på; men jeg måtte ha litt frokost først.
Så kom solen — en klar stråle fór gjennom rommet, med blink bortover vidda, toppene glødet — en hel lys-flom utover.
I susende fart bar det mot dalen, så over vann etter vann bort mot Vosse-skavlen. Nå kjente jeg meg igjen — både Hallingskeid-setrene og Grøndalssetra må ha vært snødd helt ned.
Endelig var jeg inne på det øverste tjernet. Runt om steg de høye fjell-sidene ende opp, svær snø
