Hunnen så spørrende på meg, men rullet seg
sammen igjen, den hadde ingen lyst til å gå så tidlig.
Klokka var tre. Jeg sprang att og fram og trampet i bena, og så skiene på igjen. Fjellene lyste hvite runt om i måneskinnet. Skygge-sidene lå i dystert halvmørke.
Men hvor lå veien? Den som nå kunne se hva de toppene så der oppe fra sine høyder. I går i mørket måtte jeg ha tullet meg inn i en side-dal, like der inne syntes den jo å stanse opp; best å forsikre meg om det, og så søke tilbake samme vei jeg var kommet; faret fra igår måtte jeg finne igjen, når det bare ikke var gjenføket.
Jeg gikk på og fant at det var en sidedal, søkte så tilbake til det siste vannet jeg hadde gått over; der var ski-farene. — Jeg så meg om: det hadde virkelig likhet med Grøndals-vatnet, slik som jeg husket det. Fjellene syntes riktignok noe lave; men der på sørsiden lå jo just slik en hammer som den over Grøndals-setra. Hvor var så husene? De skulle vel aldri være snødd helt ned? Jeg så unner hammeren, der fantes virkelig en forhøyning, jeg stakk ned med ski-staven, og nådde fast grunn. — Ja, det var ikke umulig, at det var taket på et hus. Jeg fikk dra opp på fjellet her, i hvert fall måtte jeg se meg om.
Oppetter steg jeg. Det var bratt og tungt å gå, og det tok tid å nå toppen, — men for et syn der oppe! — Unner månens rolige glans brette vidda seg til
