Av og til over lange flate vann inn mellom fjellene, så igjen utover lange lier, og bratte stup.
Men der gikk det et slag, — hva var det? Ulv, tre ulver! Der har reinen sin verste fiende, og for den var det vel de hadde satt slik fart på der ved Såta. Det synes mest å ta til med ulvene, — av tamrein-flokken ved Strande-fjorden tok den tre dyr i fjor, og i år hadde den alt tatt fem.
Jeg hadde regnet på å kunne være på toppen av Vosse-skavlen klokka fire, for så å komme ned i Raundalen i lyse. Skulle mørket falle på før, kunne det bli slemt nokk å finne ned. Men klokka var alt over to, og enda ikke ved Hallingskeid-setrene. De lå like mitt i dalen, og jeg kunne umulig komme forbi uten å se dem. Straks etter skulle jeg jo ha Grøndals-vatnet med seter, og der skal jeg ta av, og opp mot Skavlen.
Det dro lenger og lenger ut; men ingen setre. Vann etter vann gle jeg over, men da jeg ikke øynet hus, falt det meg aldri inn at noen av dem kunne være Grøndals-vatnet. Sist så jeg det om høsten i regnvær, alle fjellene omkring var svarte, bare Vosse-skavlen hevet sin hvite kam opp i skodde-taket i sydvest. Nå var det hvitt i hvitt alt sammen, så jeg kjente den ikke igjen; jeg skulle og ville ha tak i disse setrene først.
Klokka ble over tre — den nærmet seg stygt fire. Håpet om å rekke over i dag begynte å svinne; jeg fikk nok se å komme inn i de setrene, og
