Hadde en funnet over her før, i skodde og regn, så kunne en vel saktens nå fram nå i klarvær og sprettende ski-føre. Rakk en det ikke i dag, så rakk en det i morgen, og ly kunne en søke i Hallingskeid-setrene eller Grøndals-setra og ellers er den tørre snøen lun nokk, lunere enn en hard steinhelle om høsten, når en er våt til skinnet.
Jeg nådde Såta, en kolle lik en høy-såte, som ligger nettopp på ryggen hvor dalene fra begge sider møtes. Den kan ses på lang lei, og er et godt veimerke om sommeren.
Ved dette fjellet, mellom to store steiner, lå i gammel tid hytta til en engelsk lord. Det var godt om rein, og mangt et dyr ble nok kløvd hit, men mangt et kløvlass med drikkendes fra dalen også. Hytta er glemt, taket er falt ned, bare de lave stein-veggene står igjen; men nå er alt dekket dypt unner snøen, og her ferdes ingen uten reinen.
Der gikk det friske slag etter en stor flokk. Se, hvor de har kastet snøen lang vei unner farten, mens de har jagd bortetter, helt langt ut mot syningen; der taper farene seg i en side-dal.
Det bar nå utfor hele veien, og det fór susende over skaren i de fjering-lange bakkene. I mange uker hadde vinnen pakket snøen godt og fast sammen; linn-været hadde lagt en tynn skare oppå, og så på den var det kommet et tynt lag med løs snø. Bedre føre kan vel en ski-løper ikke tenke. Det gikk mest av seg selv bare for vinnen som sto meg i ryggen. —
