«Dæ skal du få,» sa hun, og la til med et skjelmsk
smil i øye-krokene, «men då ska du mæ låva me
at du ’kji tek over storfjelle.»
Det kunne jeg ikke love henne, så vont det var; men jeg skulle fare fint, og overlegge alt vell, når jeg kom på Geite-ryggen. Med det gav hun seg, og jeg fikk fyrstikk-esken, som sammen med et stykke ost og noen leiver flatbrød ble stappet i sekken. Så farvell, og igjen for jeg innetter isen. Månelyset var nå bleknet for dagen.
Jeg var ved ennen av Strande-fjorden, og tok nettopp fatt på de lange liene opp mot Geiteryggen, vann-skillet mellom Hallingdal og Aurland, — da rant solen, et strålevell brøt ut over fjell-viddene.
«Hva er klart som lyset, rent som morgen-tanken?»
Jeg dro inn igjennom dalen, den bukter seg med jevn stigning mot høyden. De siste seter-voller lå snart bak; det gikk over det ene nedsnødde fjell-vannet etter det andre, — dypt unner snøen brummet elva.
Så sto jeg på skillet. Nå gjalt det Aurland eller Vosse-skavlen.
Rett foran var en stor slette; der borte ved kanten svant fjellene, det hellte utover mot Sogn, — det ville nok gå fort å nå bygda der. — Jeg vennte meg om: fjellvidda lå hvit og lokkende innetter, topp bak topp, som en leir av hvite telt mot himmel-rannen, blekrød og klar.
Hvorfor omveien om Aurland, og ikke bent over?
