Hm, — det var vel sju eller åtte mil over til
Voss — det kunne være nokk, om jeg ikke skulle legge til
to halve mil her; jeg fikk stryke videre med det
samme. Men litt niste og en fyrstikk-eske kunne
det være godt å få med.
«Har du litt niste å la meg få?»
«Dæ kan no vel bi rå mæ di, dersom du vil ta te takke mæ di me ha. Men kor ska du av då? Du venest no vel ’kji å leggja te fjells åleine no?»
Jo-ho, jeg tenkte på det, og føret var vel godt i fjellet nå?
«Å ja, dæ æ vel so, å æ du kjend på vegen, so æ dæ ’kji meir el tre mil over te Aurland. Men dæ æ stutte daga no, so dæ kan bi seigt nå fram te kvelde.»
Nei, på den veien var ikke jeg kjent. Jeg eslet meg over Hallingskeid, Grøndals-vatnet, og så over Skavlen ned i Raundalen.
«Å nai, ell ta over der no lell, so mykji snjø som dæ æ mæ i fjello no.»
Så mye desto bedre, mente jeg, så er det vel nokk til ski-føre òg da?
«Men du flyt ’kji over der i dag, gut; å ko vil du då gjera?»
Jeg fikk tenke over det på veien; så det altfor ulikt ut, kunne jeg jo stryke ned til Aurland likevel. Men i alle tilfelle fikk jeg få litt niste med. «Og så kunne du kanskje skaffe meg en fyrstikk-eske du,» sa jeg til den unge, kjekke jenta som sto ved siden av meg.
