i min vei ved Strande-fjorden. Det var best å dra ut tidlig i morgen og høre innom der. Kona lovte å vekke meg klokka halv tre og ha litt mat ferdig. Stor var min overraskelse, da jeg fant rømmegraut på frokost-bordet.
«Ja,» sa kona, «du fær ta te takke mæ di som dæ bi. Han æ so go å bie på graut’ni å so tyste’n ’kje so tå o.»
Jo, så menn jeg tok til takke, om ikke just fordi jeg fryktet tørst i fjellet nå vintersdag; men jeg skulle da komme til å sanne hennes ord, at det kunne trengs for tørsten òg. —
De snille menneskene! så godt de mente det — og da jeg dro, ba de meg så vakkert om å fare varlig.
Så ut i den månelyse natten. Føret var strykende, snøen hard, og skiene skar av sted i den minste bakken. Før jeg kom opp av dalen, fikk jeg flere ganger føle, at måneskinn er lumsk å stå i. Snøen lyste i sølvglansen, hvor ikke hall og fordypninger vennte fra månen. Inne i de få sprette skogholt kastet trærne lange skygger; lia i sør lå i mørke.
Det suste utfor en lang bakke, først gjennom et skog-holt, så ut i det åpne; men med ett var veien igjen overskygget, tette kjerr stod på begge sider . . . Stopp! butt i motbakken — på nesen lå jeg i skaren. Ja, det var ikke den eneste gangen.
Litt etter litt ble dalen, med trær og busker, lagt bak, vidda bølget innover. Hvorhen øyet vennte seg, var snø, snø, hvit skimrende snø.
