Det er noe sjelden hyggelig og lunt ved disse
gamle Halling-gårdene; og Gudbrands-gard er nettopp
en av de ekte. Vegger og tak er svarte av elde og
røk; men de ville bare tape ved å bli lys-skurte;
det er minner og innholl i disse brune tømmer-veggene,
og dette røk-svarte bjelke-taket.
Jeg fikk en krakk til peisen, og strakte meg makelig. Hunnen krøp mest opp i varmen, og stirret inn i den, og vennte seg på alle kanter.
Jeg snakket med mannen om utsikten til å rekke over fjellet i morgen.
«Ja, over te Aurland kjem du vel; føre æ gott i fjellæ no,» mente han.
«Jeg ville nå heller gå over Hallingskeid og Vosse-skavlen til Voss,» invennte jeg.
«Dæ trur e alder du greie. E æ ’kji kjend på den leie, å e ha helde ’kji høyrt nokon ha tikji over der på væte. — Du tenkji då ’kji å gå over der åleine veit e?»
«Jeg har nå gått der før, her i fjor høst; — men kan jeg få en, vet du jeg gjerne tar med en god skiløper og kjentmann til følge.»
«Nai, den kar’n finn du snautt her i dale som tøre ta på se å fålji de over fjellæ te Voss no. Den einaste måtte væra ’n Andres Myrestøle. Han driv mæ tamdrein å rupeveidn støtt å æ væl kjend i alle fjell. — Trur ’kji han se te fålj i de, so æ dæ no visst inkji tenkji på for nokon a ’n.»
Til Myrstølen var det fem fjerdinger; den lå like
