Nei, det ble for langsomt. Jeg ville da heller
reise til Gudbrands-gard, øverste gården i bygda
mot Sogn og Voss. Dit var fire mil, og derfra kom
jeg vel over i morgen, om ikke a’ent så ned til Aurland
i Sogn, men mente nå jeg skulle rekke til Voss. Ja,
der var skyss-skafferen ikke kjent, og aldri hadde
han hørt folk ta den veien vinters-tid; ikke trodde
han det gikk heller. Jeg mente jeg fikk friste; men
da var det best å få en hest til Nerål (siste skifte i
dalen) for å rekke Gudbrands-gard før natten og
kunne tørne ut tidlig neste morgen.
Ja hest fikk jeg, og det gikk nokså fort til Nerål over de mange vannene med blank is. Derfra videre med frisk hest mot Gudbrands-gard; men nå var det blitt langt på ettermiddagen, og det skumret. Veien var runn og holket; på mange steder går den gjennom trange kløfter, med fjell-veggen på ene siden, og stupet og elva på den andre. En fikk fare varsomt.
Denne veien var det jo Sverre kanskje kom etter sin ferd over fjellet fra Voss med bjerkebeinerne . . .
Veien ble verre. Det var stummende mørkt. Innover fjellene så det ut til å trekke opp til uvær. Det lovte ikke godt for morgendagen.
Endelig var vi på Sunndals-fjorden, og nå bar det i skarpt trav like til Gudbrands-gard.
Jeg tråtte inn i en stor, koselig stue. På peisen flammet et bål av tyri. De lå alt, men kom seg snart opp. Fra hemsedalen kikket noen spørrende ansikter ned.
