det var nok skøyte-løpere; de moret seg godt, og mørket hadde enda ikke skremt dem i hus.
Straks etter kom jeg forbi en gård, vel en eller annen embets-manns, og hørte en myndig husmor-stemme rope ut i mørket:
«Nå, kommer de da ikke?»
Og en jente-stemme svarer på hallingmål: «Nai no ha e skrikji me hås; men dæ æ ’kji rå få dai te lye.»
Det var barndommen med en gang lys levende. Ja, når isen lå blank på elva og dammene, var det ikke lett å få oss hjem til stiler og lekser . . . Fredag morgen kom med klarvær og kullegrader. Oppover fra Rolfshus var det såpass snø på vei-kanten at en kunne bruke skiene.
Jeg sto ved avgjørelsen: skulle jeg ta veien gjennom Hemsedal og over Filefjell igjen, det var jo den tryggeste, men vell tam . . Nei da heller opp gjennom Ål og innover Halling-fjellene. Været var lokkende, sikkert godt føre i fjellet, og det er jo tre overganger å velge mellom: over Geite-ryggen og ned til Aurland, eller over Nygard til Eidfjord i Hardanger, eller også den lenger veien over Vosse-skavlen og ned til Voss. En av dem måtte da kunne gå. —
Til Sundre kom jeg noe over middag og talte her med skyss-skafferen, om hvilken vei var best; men jeg måtte være over fjellet i morgen. Det mente han var umulig; han hadde bare gått veien fra Nygard over til Eidfjord; men jeg kunne ikke nå Nygard i dag, for dit var fem mil; jeg fikk vente.
