var hvitt, snøen hang tung på skog og kjerr i det strålende solskinn. Men nå — nå var det svart og trist, bare enkelte hvite flekker her og der. Trærne sto der så nakne, hyttene lå der uten snø på takene, isen var blank og våt, luften mørk og regntung, og åsene, med det våte skodde-taket, så dystre og tungsindige. — Den lyse, friske vinter var borte.
Det var lite opmuntrende for den som tenkte på å få bruke skiene . . .
Men å pytt, det lager seg nok, i høgda er det snø — og fort gikk det opp gjennom Hallingdal på den runne, blanke veien, hvor det ofte kunne være vanskelig nokk å holle sleden mitt på, uten å gå i grøftene.
Lange stykker kunne vi kjøre elva; der lå det blank skøyte-is. Mer og mer angret jeg på at jeg ikke hadde skøytene med, sikkert kunne jeg gått omtrent hele veien fra jernbane-stasjonen over Krøderen og opp elva, til langt inn i Ål; det skulle blitt en lang skøyte-fart. Men — — der tråtte hesten gjennom isen, — et rykk i tømmene, inn til venstre, så var vi berget. En får ha øynene med seg, isen er lumsk med huller nå etter det langvarige linn-været. Det var alt begynt å mørkne ut på ettermiddagen, da vi nådde Nes. Men jeg aktet meg enda de to mil til Rolfshus samme kvellen, og ville gjerne mykne de stive lemmene; jeg tok derfor skiene på nakken og dro videre.
Det ble mørkere, og veien var glatt, og tung å gå. Fra elva hørtes dur av isen, blannet med rop og latter;
