Olberg. Det var over to timer til toget gikk, og bare en mil igjen, — jeg kunne godt gå inn og sitte en stunn.
Kommet i sofa-hjørnet var fristelsen for stor — den siste mila kunne det jo være godt å få kjøre; og i skyss-skafferens tulupp med skiene bakpå og hunnen foran meg på spissleden strøk det i skarpt trav over isen mot jernbane-stasjonen.
Dombjellene klang muntert ut i natten, Krøder-isen strakte seg blank forover inn i mørket, høyt deroppe stjerne-vrimlen. Tankene dro forbi i takt med dombjellene der jeg satt i spiss-sleden.
Hovedstaden og dens tummel lå bak, og det bar igjen opp mot de frie fjell. Dansemusikken fra siste kvell surret enda hoppende i ørene. —
For en overgang! Langs Krøder-stranna, unner de mørke åsene, blinket vennlige lys fra gårdene og hyttene ut i mørket. — Slik fred! — Så stille og lunt flyter livet langs disse liene; men der inne . . .
Kvapp, kvapp, hesten tråtte gjennom skrøv-isen. Jeg skvatt opp av grubleriene, jagde på., og snart over glatt-is, snart gjennom skrøv-is, så betene skingret bortetter, gikk det friskt mot Olberg.
Neste morgen videre med hest over Krøderen. — Så fort det forandrer seg: da jeg kom denne veien for vel halva’en uke siden var her full vinter, og alt