Side:Nansen,Fridtjof-Friluftsliv-1940.djvu/23

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

utørste, kom det kaffe og sigarer — og sannelig kom ikke gamle Knut Bjøberg trekkende opp av kjelleren med curacao også.

Det var a’ent til traktement enn da jeg fór her sist vinter. Da kom jeg også ranglende over fjellet på ski med e’ bikkje. Da jeg kom inn i kjøkkenet, sto Bjøbergen der. Han så på meg, opp og ned fra siden, og skulte bort på bikkja.

«Kan jeg få noe mat,» sa jeg.

«Dær kan du ta før dei,» sa han, og pekte på bordet hvor det sto et halv-spist grautfat og noe sur melk i en kopp. Jeg så på fatet og trakk litt på det:

«Ja, ikke så at jeg er noen kost-forakter; men var det råd, ville jeg nok helst ha noe kjøtt-mat.»

Da så Bjøbergen kvast opp og spurte:

«Har du noko betala mat’n mæ då?»

Jeg svarte: «Jo, det er da meningen å betale,» — og så fikk jeg noe kokt kjøtt.

Han tok meg for en fant, som de jo har betaling av staten for å gi mat på disse fjell-stuene. Det kunne jo ikke være a’ent, når en fór denne veien på ski vinters-tid, med sekk på ryggen, og så med slik e’ bikkje! Men nå hadde han nok fått et a’ent syn på saken, gamle Bjøberg-kongen; det var ikke enne på den stas han gjorde på en.

Ja, en hyggelig middag var det. Det er rart med det, når jegere møtes, er det ikke så mange dikkedarene, de er venner med én gang; og mang en jakthistorie vanket det til krydder på maten.