Som jeg står i denne stillheten, ble jeg med ett
vekket opp av larm tett ved; det var et skred som kom
dundrende utover i fjellet bak meg. Røyken sto høyt
mot himmelen — det nådde bunnen — ekkoet døde
matt bort i snøen, — bare noen fine hvite snø-skyer
svevet enda litt om fjell-veggen.
Jeg dro innover. Det var riktig et friskt
vintervær. Solen blinket bortetter i tusener av is-nåler;
de kuppelformede fjell lå hvite omkring på alle kanter,
helt utover mot syningen; alt var sollyst og lett,
alt så tindrende hvitt, bare her og der, om noen
enkelte topper, svevet mørke sky-dotter, mens
ovenover hvelvet himlen seg lyse-blå uten en eneste
skyflekk.
Jeg la veien over høyder og topper; det var vel ingen snarvei nettopp; men på ski fikk en da stå, og det var jo hovedsaken.
Ved middags-tider nådde jeg Bjøberg. Der lå det to jegere fra Lærdal på rypejakt; og etter som det så ut i svalen, var det ikke vont om rypene. — De satt just ved middags-bordet, da jeg kom, og nød åpenbart tilværelsen, som jegere pleier. Jeg ble straks hjertelig innbutt til å ta en bit med, og det trengtes ikke stor overtalelsen. Det var nå heller ikke et bord til å forakte: fersk reinsdyr-stek, gjemt unner snøen siden høsten, og så frisk at du ville tro den var skutt i går; og så flere andre retter; — og drikkendes var det heller ikke vont om: øl, dram, melk, rødvin, sherry. Da vi var gode og mette og
