som i det økende nåtids-jag mister egen mening og dømmekraft, ligger straks unner.
En gjenfødelse må komme — en ny tid, med nye idealer — da de åndelige verdier igjen er blitt målet, og de materielle bare blir middel, — da mobben og middelmådigheten ikke lenger regjerer verden; men de store ånder fører menneskene mot høyere vidder, — da hver åndelig oppdagelse, hver seir i åndens verden blir hilst med den begeistring som de materielle nå, — da menneskene lever for et større, skjønnere, enklere liv.
Men døgnets jag, unner pengenes mareritt, der nede i byene, forflater menneskene. — Det var fra ørkenen, fra ensomheten, fra naturens enkle dyp, de nye menn kom — alltid.
Å, dette sterke alvor i en slik natt — det er som en hører selve verdens-rommets store salme — så høyt, så vidt, så ren eter — så vidunderlig fritt for syn og for tanke . . .
Av denne verden må den nye tids menn fødes, med de store enkle linjer, — helstøpte, — uten dobbeltmoralens tvisyn . . .
Ut av denne natt-stille storhet må de tanker spire som kan gi helsebot for den slekt som skal komme.
