Så forskjellig fra da jeg dro over her sist vinter,
ved juletider. Det var just på samme tid av døgnet.
Nå slik dyp fred, en ser like inn i selve
verdensrommet; — da storm og snøføyke, hele vidda i røyk,
en så bare noen alen framfor seg; vinnen blåste
imot, så den drev en tilbake på skiene, og en spente
dem av og bar dem for å vinne fram. Hunnen gnistret
og skalv unner vinnstøtene.
Endelig lyste også denne gang vinduene på Breistølen lokkende ut i natten, og snart var jeg innenfor.
«Å jøsses, æ da folk i fjedlet so seint pao natte?»
«Å ja, det er da folk.»
«Å nei, æ da du! Du æ no jamt so seint ute og gaor du.»
Melk fikk jeg, og i seng kom jeg. Det kan ikke nektes, det fins få nydelser i livet som overgår den å strekke seg i en god seng etter en trøtsom dag, når en har drukket seg utørst og spist seg mett.
Neste morgen bar det videre over Filefjell mot Bjøberg.
Just som jeg gikk ut fra Breistølen, rant solen, og strålte rødme ut over tåke-havet og på fjelltoppene, som stakk opp over det, lik hvit-røde telt. Dalen jeg kom fra, lå helt skjult unner tåke-bølgene; men innover vidda ble skodda splittet mer og mer, så solen strømmet i brede strimer bortetter, mens enkelte varmt fargede tåke-dotter svevet om toppene.
Nå var det farvell til vestlannet, — jeg hadde bare hvite vidda for meg østover.
