Side:Nansen,Fridtjof-Friluftsliv-1940.djvu/199

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

til så det hvinte i snella. Så inn et stykke, så ut igjen — sannelig måtte ikke dette være en stor fisk.

Gutten spurte om han ikke skulle ro til lann, så var den lettere å få inn, mente han, det ble slikt langt snøre nå.

«Nei, er du gal, holl deg mittfjords, og på det dypeste du vet om her. La meg ikke komme i bunn’. Da kan vi si farvell til den med det samme. Ro oppover det du kan, så vi ikke driver utover elva.»

Vi var kommet nær utløpet, og kjente strømmen.

Etter å ha drevet en stunn med fisken, ble den litt spakere, og jeg kunne få inn noe av snøret; men snart for det ut igjen, den hadde da kraft nokk enda. Så skar det mot bunnen, jeg hollt imot det jeg vågde, det leitet på snøret og den enkle sene-fortommen. Så sveivet jeg inn; gang etter gang, om igjen det samme.

Endelig kom den nærmere, der skar den tvers foran båten, vi så hele lengden; sannelig var den ikke stor. Så bar det ut flere ganger, og inn måtte den igjen; så helt unner båten, og vi måtte være svint i venningen for å gå klar.

Til slutt var den så noenlunde sprengt, og begynte å venne buk; men vi hadde ingen kjeks, og håven var rent for liten. Gutten prøvde: han fikk den unner halen; men den rakk bare litt inn på fisken. Da han løftet, gled den ut og satte til bunns. Inn fikk jeg den igjen, og nytt forsøk med håven. Fire ganger gikk det på samme måten.