snørene, en sluk agnet med mort på den ene stangen, og en stor lakseskje på den andre. Men vi hadde stri motvinn, det var for liten fart å få på båten, og vi fikk ikke nappet. Først da det ble le for vinnen nær øvre ennen av fjorden, ble det mer fart, og da slo straks en fisk på for en av damene, og skar ut med snøret. Etter en stunn fikk vi den inn til båten, og tok den med håven; en gjedde på omtrent to kilo.
Det blåste for mye til at vi ville unner brua inn i selve Lomnes-sjøen. Vi hollt middags-rast i en grasbakke i solen, og rodde så nedetter Løvfjorden igjen med vinnen i ryggen, og fikk fart nokk på båten.
Det var ikke lenge før det slo en fisk, som vi også fikk inn, den var på bortimot to kilo. Noen mindre gjedder fikk vi også. Men så kom det et langt stykke uten et napp, og vi nådde helt ned mot sørennen. Vi fikk ta en tur oppover igjen for å se om det ikke skulle gå bedre, og satte tvers over for å ro langs det andre lannet.
Som vi er mitt på fjorden sier fru S.:
«Der napper det; men det er visst bunnen jeg har fatt i.»
Jeg tok stangen, det kjentes tungt, men i det samme suste snøret ut av snella. Det var nok ikke bunn, nei — den vesle bambusstangen sto krum som en myk svepe like ned til hånnen min. Jeg bremset det jeg kunne, men måtte la fisken gå — lengere og lengere snøre, den var ikke til å stå imot. Jeg tok inn så snart jeg vågde; men så bar det ut igjen. Det rusket
