Han hadde seksten barn, denne skomakeren, og
alle sammen i live. Før vi rodde, kom han selv.
«Jaha,» mente’n, «de kain fuill væra molig de bir gjedde å få i dau; min helles så er nå gjedda underlig tå sei me de, at ho bit bære mot nea, å så fyst på ny.»
Ja, jeg mente at da måtte det være håp, for det var jo i siste kvartal av månen nå.
Jaha, han mente at det så ikke så ulikt ut. «Min,» sa han, «fiskje dug itte imillom ny og nea, for da har gjedda den naturen, at tenn’ på ’a døm går inn i tannkjøtte, så døm blir helt borte. De er bære mot nea, og så ve ny, at tenn’ kjem fram att, å da er de ho bit, som en lett kain skjønne.»
Skomakeren mente ellers det var stor gjedde der i sjøen, om vi bare kunne få av den største; men den ble ikke lett å få opp med de greiene vi hadde. «For ho er nå så fûl-kjynt tå sei.»
Jeg måtte si noen anerkjennende ord til denne mannen som hadde så mange prektige barn, vakre var de sannelig flere av dem vi så, levendes så de også ut.
«Det må være om å gjøre at folk sliter mye støvler her i dal’n, når du skå fø så mange unger.»
«Å,» sa han, «de vart nok itte større me utkommet, skulle ein leva bære tå skomakerering; de vart sveltedauen de. De er bære i fristønner je kain væra skomaker, helles er de nok skauen vi må leva tå.»
Så kom vi da i båten, og dro oppetter sjøen. En sønn av skomakeren, på atten år, rodde. Vi fikk ut
