Vi dro ned etter elva.
Jeg kom til en stor, dyp høl unner en bratt bergvegg, hvor det var skygge for solen. Her kunne det nok stå stor fisk. Jeg slengte tvers over til den andre siden, lot sluken drive utover, mens jeg trakk inn, og den kom nettopp der jeg ville.
Enn der i kanten av strømmen . . .? En svær blask, det skinte gult, en runn mørk rygg, en bred hale slo opp av vannet, idet det hvelvet runt. Det rykket til, snøret rente av snella, og stangen sto runn som et hjul. Jeg hollt imot det jeg vågde. Det gjalt å holle den i hølen; gikk det først utfor stryket, så var det uvisst om jeg kunne greie den; for bergveggen var loddrett, og elva dyp og stri, så det var ikke lett å følge etter.
På kanten av stryket ble det et basketak. Jeg visste at den enkle fortommen var god, om den enn var tynn, og snøret hollt nok og en «split bamboo» er nå ikke lett å brekke. Det ente med at jeg fikk fisken opp i hølen igjen, og der bar det runt i lynende fart. Mens jeg hollt på med denne dansen, så jeg skredderen i berg-veggen over meg; han kom klyvende ned for å hjelpe.
Snart ble ørreten spakere, og endelig viste den buk. Jeg dro den like inn i håven til skredderen. På lann kom den, og lå stor og blank og sprette og slo i sannet mellom steinene. Den var på nettopp tre kilo.
«Denna trøngte ein totsup,» mente skredderen; men den supen hadde vi ikke.
