Side:Nansen,Fridtjof-Friluftsliv-1940.djvu/192

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

som tilskjærer i København. Altså helt utlært, og sikkert dyktig i det hånnverk som i alt a’ent.

Nå er han ferdig. Kaffi på termos-flaske, og to flasker øl i sekken, og så dro vi i vei oppover på våre sykler i solsteiken . . . En skulle sannelig ikke merke, at han hadde bare ett ben å trå med; jeg hadde min arme nød med å holle følge oppetter de lange bratte bakkene, enda jeg kunne skifte utvekslingen på min sykkel. Men de verste kneikene måtte vi nå gå.

Halvveis oppe hørte vi en forferdelig tramp komme imot oss; og fortere enn vi fikk tenke, sprengte en heste-flokk utover bakkene forbi. Det var ikke mer enn at vi fikk kastet oss ut i grøfta med syklene for ikke å bli trampet ned.

«Det var som fan’en! hva kan detta væra?»

Men der kom det noe etter — det var en mann på motor-sykkel. Sannelig den unge dyrlegen, skulle ikke han ha bedre vett enn å jage hestene slik?

«Har’n hollt på lenge me detta, så er døm sprengt nå,» sa skredderen.

Høyere opp møtte vi en gammel mann, han lettet på hatten, vi hilste.

«Signe møtet. Skal du tilkjøls?» sa han.

«Vi skulle bort i Mistra og friste fisken,» svarte jeg. «Er du kommet langt østfra?»

«Je har vøri i Trysil me ei hoppe.»

«Må du gå så langt med hoppene?»

«Ja, der er de ein bra hingst; men helles så skulle je nå ha vøri tel hingsten her vest i Rendalen, hain