han var søkkende våt, men kry over denne lange turen. Så kløv vi videre opp til veien, og dro hjemover.
Som vi gikk utfor disse lange, bratte bakkene, fortalte skredderen at her var det han hadde ødelagt seg.
«Hvordan kunne nå det gå til?»
«Jo, je kom på sykkel utover, og så gikk bremsa i ulage her oppe på toppen av bakken, så tafte je pedalen au, å de bar utfor alle disse bakkøm i full fart.»
«Men hvorfor søkte du ikke straks å kaste dei av veien ut til sia?»
«Å nei, det er så stygt med stein på båe si’er utetter her, og så mente je nå je skulle gredd de da, ser du.»
«Ja, men du måtte da få en styggelig fart utover disse svære bakkene?»
«Ja visst fekk je fuill fart.»
«Ja, jeg hørte noen som hadde sett dei da du fór utfor, du var som en strek etter veien.»
«De var akkorat her de, der ’na veien tar tå. Døm sto der borte og hollt på å lage tel kløv, døm skulle åt setra. Je huje enda åt døm, da je stupte her nea-føre, min døm hørde mei itte.»
«Ja, men så de ikke etter dei heller da?»
«Å nei, døm mente fuill helst at je hadde før vane å færa åt slik. Min je mente nå je skulle gredd de, ser du. Utfør ’na brætte bakken her, auka jo farten stygt; å så kom svingen der nere, den var mye verre
