slag; denne gangen hang den ikke på, men han så halen, og den var svær.
«Ja, hain Vekjle-Olav så ’n au, å hadde je fått opp den, skulle du fått sett de går stor fisk her i elva. Den var atskillig større enn den je fekk på fem kilo her for nåen da’ er sea. Min hain slår itte mer heil ein gong slik ein storfisk. Går det fel da, gjør’n de itte om att. Vi får gi’n ti, å freste ’na høl’n på neatt-turen.»
Vi gikk videre oppetter. Ofte var det styggbratt på siden av hølene. Fra en høy hammer kastet jeg ned i en stor, vakker høl. Jeg dro sluken over strømmen, — plask! det rykket i, det ga en støt gjennom hele kroppen, stangen sto som en spent bue, og snøret suste av snella. Det gjalt å holle imot, fisken ville ut for stryket.
Jeg fikk den opp i hølen igjen. Den fór runt. Mens jeg hollt så stram tom som mulig, kløv jeg utfor berg-veggen ned til stranna. Endelig var den sprengt, kom godvillig, og ble tatt inn i håven. Det var en fisk på halva’ent kilo.
Men nå var det heller ikke fler slag å få, alt det vi prøvde i hølene lenger opp. Vi gikk da utover igjen, for det led langt på kvellen; men heller ikke storfisken til skredderen ville slå om igjen. Og så var det ikke a’ent for enn å dra hjemover. Vi kløv opp fra elva, til vi kom til en tømmerkoie, hvor vi tok en bit kvellsmat.
Han Vesle-Olav hadde fått noe småkjø på flue,
