elva; men fremdeles ikke slag å få. Vi fikk enda gi tål en stunn. Vi gikk noe lenger opp til en ny stor høl. Skredderen kastet sluken ut i nedre delen av den, mens jeg skulle prøve lenger opp.
Da slår en svær fisk på sluken hans, mitt i strieste strømmen. Det bar ut for stryket, hele snøret suste av snella. Skredderen måtte etter, sprang fra stein til stein, vasset så foss-føyka sto om ham, ofte til opp på livet. Så kantret han i koll mellom steinene, og det var bare armene og skuldrene og hodet og stanga å se over vannet. Opp igjen, og videre utover.
Men så ble fossen for stri; han måtte i lann og klyve i berg-veggen. Jeg tok håven og sprang etter.
Han kom forbi berget, og nå hadde han fått tatt inn litt på snøret, så han hadde noe å fare med; og fisken var kommet ned i noe stillere vann; men det var enda strie nokk stryk her.
Han fikk den inn mot lann. Jeg forsøkte flere ganger å komme til med håven, men så skar det av sted igjen, lenger og lenger utfor.
Endelig begynte den å gi seg, og vise buk. Han fikk den inn igjen, jeg håven unner og dro den på lann. Sannelig en pen ørret, fet og bred, med lite hode. Den var på sine vell tre kilo.
Skredderen løftet høytidelig fisken, og rakte meg den; den skulle jeg ha som gave, sa han.
Vi dro oppover igjen. Skredderen prøvde noen kast i samme hølen, og jeg lenger opp. Igjen fikk han et
