Side:Nansen,Fridtjof-Friluftsliv-1940.djvu/186

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest


Jeg prøvde først flua, og så ente vi med kaste-sluk, med mort til agn, et fiske som skredderen var mester i. Men ikke slag å fornemme.

Det eneste av fangst jeg så, var en svær tiur, som kom susende mot stangen min, mens jeg sto på en stein ute i elva. Den var jagd opp av hunnen på lann bak meg. Jeg holt på å slenge sluken i den, men lot det være, og den suste videre nedetter elva, og opp i furu-skogen på andre siden.

Det skulle blitt en fisk å ha fått på. Jeg synes jeg ser den med sluken om halsen stritte imot, slå med vingene, strekke hals, ute i elva, mens jeg tok den inn på snella. Det ville blitt basketak.

Her var det uhyggelig med mygg, og det bet og klødde på ansikt, og hals, og henner, og legger, så en mest ikke kunne stå rolig på steinene og slenge.

Så falt det tunge dråper, og en veldig regnskur plasket ned over oss, skur etter skur. Men med ett braket det løs med torden, så det skrall og dundret mellom berg-veggene i denne trange dalen; brak etter brak; og til slutt kom lyn og skrall mest i ett.

Skredderen mente det var ikke å undres på at fisken ikke hadde villet bite. Nå var det helst håpløst å friste den.

Vi dro opp i skogen til en tømmer-koie, for å få ly for regnet, og få oss litt å bite i. Vi fikk gi tål til torden-været var forbi, om det ikke da skulle bli bedre med fisken.

Da regnet hadde gitt seg, kløv vi igjen ned til