Framtiden, det som kommer etter — er det da bare
mørke? — —
Eller kan henne brenner det, det gamle og utbrukte, for at nytt kan komme isteden? Men hvorfra skal det komme? . . .
Blir det kraft nokk tilbake til å forplante den nye slekt? — —
Tusen ganger dette samme spørsmål; men den flakkende tanke finner ikke svar. Det er som alt svikter og synker . . . Vi føler oss syke til døden.
Men å, for helsebot i denne vidda. — En ser seg sterk og sunn igjen på disse fjell, som de ligger der i sin brede, trygge storhet — like faste, på samme sted — og lar de skiftende tider suse forbi, mens de selv skifter ikke.
Om det går noen utlevde folke-kulturer til grunne, det er vel ikke ubotelig. Slikt har hennt før, og enda lever det mennesker.
Se disse veldige fjell-former. Her ligger jorden, som den nettopp var forlatt av isen, som den lå i årtusener. Den har muligheter for nye arbeidende slekter. Sørg bare ikke. Når de som var, kunne ete hverandre, så er det vel godt å få nye.
Men hvorfra skal de komme? Hvor finner vi de friske, ubrukte slekter?
Nei, igjen går det i ring. Men jeg skulle jo nedover mot Atne-sjøen . . .
Etter hvert ble det litt bjerke-kjerr langs med dal-siden. Hunnen trakk flere ganger an for fugl,
