Kan det være sant? — Men det er jo
stormakter — og en stormakt har lov til alt som den
selv erklærer for rett. Det er flertallet som avgjør
retten i verden; en stormakt er alltid i flertall, altså
har den alltid rett, — og de små folk urett. — — —
Nei det bærer i ring og i tull . . . Men jeg skal jo fram, videre innover disse mosgrodde flatene, hvor intet stanser foten.
Utover flottene og oppetter fjell-sidene søker synet . . . Her var det nokk av rein før; — men ikke et dyr å øyne, ikke liv . . . Menneskene har ødelagt dem.
En herlig skapning, dette menneske . . . Plyndre, røve, krig mot dyrene, krig mot hverandre . . . Rovdyr — overalt . . .
. . . Og som denne krigen setter begrepene på
hodet. Hva er det for slags uhyrer den gjør oss
til?
Får en mann uniform på, klær av en viss form og farge, og så en ordre, har han rett til hva som helst: slippe bomber fra luften ned på fredelige byer, på arbeidsomme borgere, som driver sin daglige gjerning og intet aner, — ødelegge hjem, eiendom, levevei. — Lumskelig, uten varsel, kan de uniformerte senne skuter med folk — ja med hundrer av uskyldige kvinner, menn, barn — i døden . . .
Men forsvarer noen seg som ikke har uniform på, skyter på volls-mennene, — da er det skammelig
