eller kanskje også av isen da dalen utenfor var fylt av en bre.
Så blir igjen dalen trangere, og det bærer høyere opp. Skogen blir etter hvert mindre og tynnere — snart står en i overkanten av den. Dal-kløfta vier seg ut. Det blir flatere innover, og der-oppe fra den øverste ryggen, synes en mest det alt må være utsyn inn over vidda og fjellene.
Barometret hadde sunket i går, tunge skyer drev nå fra øst, — det kunne vel bli regn, men bra vær var det å gå i.
Over på den andre siden kløfta ligger en seter, enda i noe tynn skog ved flate myrer. Så kommer en oppover mot Mysuseter. I bjørke-skogen ligger det hytte etter hytte, rødmalte med grønne torv-tak, og flagg-stenger foran, satt opp av byfolk, som ligger her og drikker fjell-luft om sommeren, går på jakt om høsten, og på ski i påsken.
Så kommer turist-hytta og seter-buene. Men veien bærer høyere, innover snau-fjellet. — Snart er en helt oppe, og vidda ligger foran slett og fast som en seter-voll med flyer og flotter i bløte bølger, lyng — og mose-grodd.
Men over alt annet ligger fjellene. Det er Rondane, som i kuppel etter kuppel hvelver sine sky-høye stein-masser over vidda, med dype skar, og med snø-fonner, og botner, og urer — som en eventyr-verden for seg.
Det lengst i vest, er det Vals-berget og Bråkdals-hø,
