fram fikk vi høre knepp, — knepp, — knepp, knepp — og klunk, fullt spill! Vi stillte inn på, den spillte støtt; — snart måtte vi til å springe på den.
Det bar over en bred vass-myr, hvor det gjalt å se ut hva tuve en ville lanne på for hvert sprang. Men det hente nok at en ble stående i vannet til mitt på leggen, uten å kunne røre seg før neste klunk. Sluttet så fuglen mitt i spillet og betenkte seg, ble minuttene dryge, mens en sakk dypere og dypere, og det verket i bena, uten at en kunne røre en fot. Så dro den på igjen, og vi kom til slutt over myra og opp hallet på andre siden.
Der fikk vi se fuglen sitte blank på en gren et stykke fram. Hollet var langt; men det var vell åpent framover til å stille inn på nærmere, — jeg fikk skyte. Ved neste klunken small det, fuglen stupte med dunk i bakken, og Johan suste av sted og tok den.
Det var såpass lyst nå, at en kunne ikke vente mer spill, og noe sol-spill ble det ikke; for det var helt skyet i øst, og solen ville ikke bli synlig når den kom opp. — Så tok Johan og jeg på hjemveien.
