med den strakte halsen og de strittende hals-fjærene. — Og det bærer bent mot målet, like opp hit mot åskammen. Der ble den borte bak trærne, og riktig — der var innslaget! Det var ingen liten fugl.
Igjen stille. Vi satt urørlige og lydde etter knepp, men hørte ikke noe. — Der kom et innslag til, noe lenger borte; og om litt enda et nedenunner åsen.
Vi satt en stunn, men hørte enda ikke et knepp; det var for langt unna. Så dro vi oss lydløst langs kammen bortetter, men stadig stille.
Hysj! — der kom noen knepp, — det kom fler. Vi dro nærmere; men det vil ikke bli til spill. Det var blitt noe vinn, den suste gjennom tre-toppene, det var ikke lett å høre. Og nær ved oss gnikket to furuer seg mot hinannen, så det låt livaktig lik en tiur som skar nebb. Innimellom hørte vi tiuren virkelig kneppe; men ikke en klunk.
Men hysj! — der hørte vi en lenger borte, det var nede i skogen unner oss, der igjen, — fortere og fortere. Der kom klunk! det var realt spill! Ut over brottet, og ned stupet slapp vi oss så lydløst vi kunne. Men snart var vi så nær, at vi fikk ta til å springe på den.
Endelig er vi nede. Det bærer utover myra, fra tuve til tuve, tre steg om gangen etter hver klunk.
Over skog-brynet rett foran står nettopp halvmånen og Jupiter og lyser mot oss, mens skogen ligger helt svart unner. Fra det mørket kommer
