og så igjen skalv dype brysttoner gjennom skogens tungsinn. Rødstrupen hjalp til så langt han rakk, og det var mest som en kappestrid mellom de to; men måltrosten vinner. Innimellom kom en av de andre sangerne til . . .
Så stilnet det av, bare en forsinket stubb, som var blitt sittende igjen i en strupe, trillet nå og da gjennom skog-freden . . .
Himlens svake purpur i øst mørknet, den tung-blå skygge av jorden trakk seg høyere og høyere opp over hvelvet. —
Det duftet moll, og vår, og gran av skogen — —
En enkelt blek stjerne skalv fryktsomt høyt deroppe. — — Men skyggene nede mellom trærne ble tettere, en kunne ikke lenger skjelne bladene bortetter skog-bunnen.
Åsene østover fløt sammen til en mørk masse. — Et enkelt vinn-blaff fór klagende gjennom stillheten.
Nå skulle rugda ha trukket — men ikke en pist, ikke en knort å høre . . .
Skumringen tetnet. — For en høytid denne nattens komme over jorden — etter hver dag — og likevel alltid ny. Men nåtids-sjelen har ikke tid til å lytte til skogen og natten . . .
Men se der kommer den, troll-fuglen, svart og stor, sigende gjennom skumringen over tre-toppene en steds der ute fra. — Så stor den ruver, — det er som selve skogens ånn i den rake, susende flukt,
