TIURLEIK
Mai 1916.
Solen sank over åsene, da Johan jeger og jeg dro fra Ørnelund, inne på Ankerskogene i Smålenene. Vi rodde sør-over vannet, og tok veien opp mot haugen nær Trettern, hvor vi ville friste kvell-spillet.
Vi nådde fram just som solen gikk ned. Haugen hadde jevnt hall mot vest, med måtelig stor gran-skog. De hadde hogd der i fjor; der lå topp og kvist, og det var ikke lett å få greie på hvor tiuren hadde leiken sin; det måtte helst være oppe nær ryggen. Vi fikk sette oss over stupet på østkanten; der måtte vi høre innslag, både her fra åsen, og fra skogen unner oss østover.
Vi fant en lun plass med vid utsikt, hvor vi satt godt dekket, med ryggen opp mot hver vår gran-legg.
Himlen glødet enda i nordvest; men det skumret, og langsomt kom natten sigende over skogen. Det var ikke slik vinn som i går kvell, bare et sus gjennom tre-toppene nå og da.
Måltrosten hadde det travelt, slo om fra den ene leksa til den andre, snart dens høye, muntre kvitter og småprat, så lange spottende strofer — er det om alt den så av menneskenes styggedom der sørpå? —
