Side:Nansen,Fridtjof-Friluftsliv-1940.djvu/152

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest


«Nei, blir det ene verre enn det andre nå,» sa Andres, og bortover bar det med oss på post.

Jeg så haren langt unna, helt grå på den hvite snøen; men haren vil nødig ut på det åpne nå, vil helst smyge i trangskogen.

Andres fikk et slenge-skudd inne imellom noen gran-busker, men bom, og skrek hunnen på. Straks etter beskrek Sang; men det var unner en rotvelte tett ved der Andres sto og skjøt. Hvordan kunne det ha seg? haren kan da ikke ha satt seg inn så straks? Dette var en gåte.

Det ble tap igjen. Vi ville forsøke å gå den opp på slagene; men det var ikke lett, det ble for mye tråkk på snøen, av hare og hunn. Vi sto lenge på hver vår side av en gran-buske og pratet om hvor vel haren kunne ha satt seg inn; her måtte det være en steds. Hunnen kom til, stakk nesen inn i busken, og ut skvatt haren mellom oss. Men da small det, og den stupte.

Jeg gikk til rotvelten, hvor beskriket hadde vært. Der var beien, men ingen slag dit. Altså en ny hare, og den første var enda på bena. Jeg small av et skudd, og vi skrek. Sang slo ut.

Snart begynte den å knistre oppe på en myr, det bar av sted oppetter, det øket på med knistringen, — så et glefs nå og da — og der small det i med full los igjen. Vi av sted på post, jeg bortover dit hvor den forrige falt innmed seter-garen. Fem ganger bar det opp og ned forbi her, før jeg endelig kom på