som var frikar på alle dansene, ham jeg så sprang lett som en ulv etter elgen bort gjennom skogen.
Om morgenen da vi kom ut, var liene unner Gråfjell og Ble hvite til ned på setervollene. Her nede hadde det regnet hele natten til ut på morgen-siden; men vi fikk da friste haren lell.
Nede ved Bjørvatnet begynte Sang å støte og tok snart ut en unghare, som stakk og stakk, og satt hardt.
Som vi etter et langt tap gikk og vaset langs med myr-kanten, hvor den skulle sitte, stakk Sang snuten bort i en gran-buske ved siden av meg — haren skvatt ut, et gnelrende hvin av Sang, fugle-hunnen satte også etter — fire skudd fra Andres og meg, i et brennende jag like foran nesene på hunnene, og så stupte haren .
Noen orrfugl fant vi òg, men så ble det ikke mer, og vi fikk dra hjemover. Det hadde regnet for mye.
Nå begynte snø-filler å falle her også, og vi var ikke kommet langt nordenfor Rustaholte før bakken var helt hvit. Snart lå det flere tommer snø.
Fugle-hunnen trakk an, det bar lenger og lenger over en myr og opp etter lia. Ikke spor å se på snøen. Hva kunne dette være? Det måtte jo være fugl, men den var altså gått før snøen kom. Endelig, der braket det opp en svær tiur.
På Grønli skulle vi hente to harer vi hadde hengt igjen i seter-fjøset til Bujordet. På vollen var dyp snø, full vinter, og inne i skogen falt den tyst og stille.
