Uvilkårlig ble øynene trukket inn i denne sprekken.
Enda det gikk mest som et uhygge-gys gjennom en,
hver gang en så dit, så kunne en ikke få dem bort.
Med ett stanset jeg — veien ble liksom borte framfor foten. Jeg sto like foran juvet, og så lukt ned i et svelg. Aldri hadde jeg kunnet tro at gjennom den sprekken gikk veien til Gudvangen; men nå så det mest slik ut. Jeg vennte meg til hestehandleren som kom etter. Jo, det var riktig, vi sto nå på toppen av Stalheimskleiva ved ennen av Nærø-dalen. Jeg så ned: elva og dal-bunnen dro seg ut gjennom som et smalt bånn der nede. Jeg så meg rundt: foran var Nærø-dalen med sine stupbratte sider, utover dem styrtet fjell-bekkene frosne i sine grønn-blå vinter-skrud, her og der hvor det var en hylle, lå snøen i hvite flekker bortetter langs de isete fjell-veggene, og ovenover hang skavlene, ferdig til å gå ved første linnvær. Like til høyre var det et juv hvor Stalheims-fossen stupte ned med en dump brusen unner is-dekket; et stykke til venstre styrtet en a’en foss i en lignende kløft; rett unner meg slynget veien seg i krappe svinger fra den ene kløfta til den andre, mot dal-bunnen; og opp over det hele steg Jordals-nuten, høy og bratt, som en veldig jette. Lenger bak, som ramme om denne til-isete, ned-snødde fjell-kløfta, hevet toppene seg, og forsvant i mørke, tunge skyer. Men øverst oppe, over det hele, himlen blå og klar, mens solen spilte bortover snøen og isen i forgrunnen.
