Vi kokte kvells-maten ute på seter-vollen, og lå
på bakken og tok en røyk . . .
Så stille og fredelig. For lengst var folk og krøtter dradd hjem fra setrene. Stjernene tentes. Skog-lia høynet seg mørk over oss mot vest, med snaufjellet øverst oppe.
Ennå noe dyp rødme fra kvellen øst i Velebu-fjellet, og Akeli-nuten, og Ble; men den svant snart. —
Jorden med daler, og fjell, og skoger, og sjøer, lå hyllet i den mørke høst-natt. —
Alt det ørkesløse myller og strev var slettet ut. Bare de store linjene skimtes enda unner den tindrende stjerne-himmel, som rolig og selvfølgelig lar alt smått synke i glemsel . . .
Før fem-tiden om morgenen var vi på bena mot Sørsett. Natten var stille enda, ikke en lyd i skogen. Orion strålte over oss; men det demret av dagen i øst.
Vi kom helt forbi Sørsett før Sang begynte å støte litt på fot. Snart var det los. Det var nok en unghare, for den gikk så ustøtt, og stakk i trang-skogen. Riktig skytelyst var det nå ikke enda heller. Ikke varte det lenge før hunnen ga hals for berg, og haren ble tatt.
Vi dro videre, slapp igjen, og snart støtte Sang på ny fot, og det bar av sted i klingende los oppetter lia. Det gikk halva’en tur, så kom haren i fullt sprang
