helst ut på ettermiddagen — så så jeg bort mot disse skog-kledde liene ned imellom snaufjellet, hvor kvellen alt kastet kjølige skygger.
Men så i forgårs tidlig gikk vi av sted, Andres og jeg. Nå måtte vi friste — først rypene, og neste morgen haren. Det var så vakkert høst-vær, og rypene måtte være kommet opp i fjell-liene nå. Vi hadde nok vært bortover der en gang før i høst uten å finne a’ent enn noen gamle fugl; men da var det slikt forrykende vestavær.
Nå hadde vi store forventninger. Det bar over Velebu-fjellet, og over de flate strekningene med myrer og hauger bortenom Søtli-tjernene, — men ikke ryper å fornemme.
Så ned skog-lia mot dalen, over vinnfall, topp, og kvist, og her og der hare-fot, så Sang trakk i kobbelet; men det var rypene det gjalt nå.
På Lisett fant vi en seter-bu full av høy, hvor vi kunne ligge om natten. Vi satte fra oss greiene våre, ga oss liten tid til å spise, før vi dro i vei opp liene, mot de lokkende vier-kjerr der oppe mot snaufjellet.
Men hele dagen trasket vi over alle de samme strekningene, hvor vi i fjor på denne tiden fant flokk etter flokk — ikke en fugl, ikke engang en enslig stegg, knapt nok en fjær å se. Her var som utdødd. Bare på ett sted var det noe fot etter en flokk; men den fantes ingensteds. Var det for mye rev? Revelort fant vi flere steds, og forrige gang vi var her hørte vi også reven «søke» oppe i liene hele natten.
