Vi sto inn sunnet. Sønnenfor lå Lofotfjellene ville
og takkete — med fonner og snøflekker nesten helt
ned, stupte de i sjøen fra skodda, i pakt med den verden
vi kom fra. Ikke plass for menneske-hjem — selve
Troll-heimen.
På nordsiden lå Hassel-øya, med hvite hus på grønne enger, og de runne hauger grønn-kledd av bjerke-skog, og gras, og mose like til topps, — ikke en naken flekk . . .
Er dette nordenfor Polar-sirkelen? Så vidunderlig fredelig og vennlig det smiler oss i møte i den dystre kvell unner det mørke, truende skodde-tak, som strekker seg nordover fra troll-heimen sønnenfor. En hilsen fra sommer og fred.
Er dette skjønnheten? Eller er det ubendig ville på den andre siden det? eller det store, rullende, alltid skiftende, der utenfor? . . . Jeg vet det ikke lenger. — Men her er fred, som frister til å stanse, og se seg om, og hvile.
Lenger inn fjorden, skog-kledde koller, og enda lenger inn Mø-salen og topper med breer som svinner bort i skyene.
Det bar sørover mot det trange Raftsunn mellom holmer og skjær, med fjell-veggene hyllet i skodde. Om natten stanset vi i Hannøy, for å vente på daglysningen.
Vi fikk nyeste aviser fra handels-mannen i lann. Kong Umberto skutt, i Kina omtrent ved det samme; men ingen nyheter hjemmefra.
