Nå har vi, ved å ta mange stasjoner tett etter
hverandre, forsøkt å komme nærmere inn på dette.
Og det bekrefter seg, det må være slike ukjente bølger
i dypet, på grensene mellom lagene; slik at de tyngre
lag unner bølger opp og ned i de lettere lag over.
Og de er svære de bølgene som ruller langsomt av
sted der nede, de kan være førti og femti meter høye;
ja det spørs om det ikke stundom kan være dem på
hundre og to hundre meters høyde.
Her på overflaten merker vi dem ikke. Tenk om vi med ett skulle få se slike bølger komme rullende. Men det setter tyngdekraften en stopper for; tyngdeforskjellen mellom vann og luft er for stor; slike bølger ville på sjøens overflate, hvor de skulle heve seg opp i luften, bli for tunge, i forholl til den kraft, som driver dem fram. Og selv om de kunne tenkes dannet ved et tilfelle — som ved vulkan-utbrudd på hav-bunnen, eller ved jordskjelv — ville de straks falle ned, og få en rimelig høyde. Annerledes der nede, hvor tyngde-forskjellen mellom det ene lag og det a’ent er så liten.
Når vi står på et høyt fjell med tåkehavet unner oss, og solen skinner på det, da kan vi se svære bølger bortetter. Det er bølger i luft-lagene. Slik omtrent må vi også tenke oss det nede i havet . . .
Ellers er det merkelig så regelmessig fordelt vi har funnet vann-lagene i dypet; ganske annerledes ensformig enn alle tidligere unnersøkelser gir inntrykk av.
