nettopp de røde maneter, Ceratium tripos, og torskeyngelen, som er gytt på bankene om våren. Det er ellers eiendommelig at denne torskeyngelen, som altså driver av sted med vannet, den holler mest til nettopp unner de store røde manetene, hvor den vel på en vis er best beskyttet.
På havet mellom Jan Mayen og Norge.
12. august.
I går kvell satte vi liner med hundrevis av krok, drivende her mitt i havet. Og i dag tidlig halte vi dem inn, med mengder av uer — store Sebastes norvegicus — på krokene. Nettopp det vi hadde ventet. Det var altså riktig det, at den lever her ute over de store havdyp, nede på en førti og femti favner eller så, og i slike mengder. — Og det vet selene, iallfall klappmyssen.
Det er overskyet, og havet smiler ikke. Gråvær i sinnet — hvorfor? Og i morgen ser vi kanskje Norge! Har vel arbeidet for mye siste natten, og det er blitt for lite søvn disse døgnene. — Tungsinn. — Sjøen ruller blygrå . . .
Så mange gåter unner den evig bølgende flaten. Og så lite vi enda vet om hva som foregår og rører seg der nede.
Oppe i Pol-havet hadde jeg, ved stadige målinger av vann-lagenes temperatur i forskjellige dybder, fått en anelse om at det gikk store bølger i disse lagene, som vi ikke visste noe om på havets overflate.
