den, — aldri noenting lært, bare gravd i jorden. Ja, vi arbeider fordi vi må, selv om det er på islanske prester . . . Våre mål blir store nokk, når våre skylapper bare gjør synsvidda liten nokk.
Utett ja? Det var så utett det torv-taket, at når det regnet, måtte han sitte kroket over manuskriptet for at det ikke skulle sile ned på papiret, men på ryggen hans isteden.
Det er Islann! Tynget unner minner, mest til forkrøpling, lever det i fortiden, — glemmer nåtiden — og bruker stutt-orvet.
Om natten den 2. august gle vi i dyster stemning ut av Dyrafjorden igjen. Vi hadde hatt en herlig ridetur til kirken, og lenger ut, tidligere på dagen, — og familien Berg hadde tilbrakt kvellen ombord.
Det var ingen som hadde lyst til å reise, og det var visst flere av oss som gjerne hadde møtt storm på sjøen for å tvinges inn igjen. Men sjøen var vakker, og i nord drømte himlen i en vemodig blek rødme etter solnedgangen. Ove Hjort sang
«Norrøna-folket det vil fare.»
Men det vil nok ikke fare alltid.
Dagen etter gjorde dr. Hjort et ypperlig funn av 128 fiske-yngel — mest torske-arter — i et kvarters trekk med den store håv mitt ute i Danmark-stredet,
