et rom, så lavt at jeg ikke kunne stå rett. — Der lå bøker stablet opp i pakker langs veggene, mest uinnbundne, av forskjellig slag fra familie-journaler til sagaer.
Så bar det opp en stige til annen etasje, som var et fellesrom unner sperre-loftet: dagligstue, arbeidsrom, soverom for ham og hele familien.
Her var hans redskaper, penn og blekk, på et bord ved vinduet. Men når han skrev, satt han på en krakk med et brett på fanget. Og her tilbrakte han — så vitt jeg skjønte — meste delen av vinteren, og ellers når han hadde fri fra sitt gårds-arbeid.
Så dro han fram sine manuskripter: seks svære binn om Islanns prester, fint og tett skrevet, — og så kom dessuten flere binn med tillegg. Om innhollet kan jeg ikke dømme; men et kjempearbeid er bare skrivingen. — Og det er gjort uten håp om noensinne å se det i trykken. Det skal være et arbeid som han testamenterer kommende slekter, og skal oppbevares på selve Københavns universitets-bibliotek — (hvis det da ikke nå skal gå til biblioteket i Reykjavik?)
Sannelig, jeg fikk beundring for denne gamle mannen, som jeg sto der i det trange rom. — For hvem arbeidet da han? Ikke for berømmelsen — det måtte da være ettertidens. — For menneskeheten?
Fattig som Job, i disse omgivelser, med den utette torven like over hodet så han stanget opp i
