Geiranger, 17. juli.
Regn og skodde over fjellene, ingenting å se, og likevel er det skjønt å være menneske. Det er så underlig med det: i regn- og styggvær blir en ofte lettest til sinns. Er det den fuktige luften som dugger det indre gråværet? nå er det helt borte . . .
Nedfarten hit var visst noe av det mest storslåtte jeg har sett, når jeg bare hadde sett noe av det. Men skodda var så tett, at da jeg var der oppe i skaret med fosser på alle kanter, så jeg ikke a’ent enn veltende skyer unner og over. Jeg ante at jeg hadde dalen og fjorden tre tusen fot rett unner, der nede i dypet hvor de grå steinmassene forsvant.
En gang gikk det et rift i skodde-kaven og jeg så et grønn-blått bånn dypt, dypt nede, — det måtte være elva etter at vannstrengene hadde tumlet seg sammen utover disse hengende, veltende urene og berg-veggene . . . Så forsvant det igjen, og jeg hørte bare dundret av fallende vann.
Det er den mest utpregede botn-dal jeg kan minnes å ha fart igjennom. Det innerste av botnen stiger omtrent to tusen fot ende opp, og deler seg i to, med en elv fra hver side, som ikke syntes å ha gravd seg dype renner, noen av dem. Tiden siden botnen ble dannet av isen, og breen svant, er for kort; dertil kommer at avstannen fra vann-skillet til sjøen er så liten, og fallet stort, så utgraving og transport har gått for fort fra alle kanter.
Det var helt polar-lannskap der oppe mellom
