Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet II-1942.djvu/97

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest

ikke mer enn høist et par minutter lenger nord. Ikke vet vi hvor vi er, og ikke vet vi når dette vil ta slutt; imens minker nisten dag for dag, og hundetallet svinner betenkelig inn. Skal vi nå under land mens vi ennu har mat igjen? Eller skal vi overhodet noensinne nå det? Is og føre er snart ikke til å komme frem i, sneen blir bare sørpe, hundene synker igjennem for hvert skritt, og selv ligger en og svømmer til op under skrevet når en må hjelpe hundene og i ett kjør slite de tunge kjelkene frem. Og så er det råk efter råk og skrugar efter skrugar å krabbe sig over. Det er vanskelig å holde håpet oppe under slike forhold, og like fullt gjør vi det, om det så også stundom kan synke litt når isen foran en ser ut som et håpløst virvar av skrugarer, råker, issørpe og svære isstykker, kastet hulter til bulter, og en kunde tro en så ut over en plutselig størknet brenning; da er det øieblikker hvor det kan synes umulig å komme frem uten ved å fly, og en stirrer lengselsfullt efter en måke som tilfeldig stryker forbi, og tenker på hvor langt bort en kunde nå hvis en kunde låne dens evne. Men så finner en tross alt gjennemgang, og håpet spirer på ny like grønt. Titter så solen et øieblikk frem gjennem skylaget, og isvidden blinker i all sin hvithet, og en ser solstrålene spille i vannet i en råk, da tykkes livet en allikevel skjønt og verd en kamp. — Det er underlig hvor lite det skal til for å gi en friskt mot. Igår fant jeg i en råk en liten død polartorsk, og mine øine strålte sikkert av glede da jeg først så den; det var som det største fund. Hvor der er fisk i vannet, kan en da iallfall ikke svelte ihjel, og før jeg krøp i teltet idag morges, hengte jeg ut et snøre i råken ved siden av. Men hvor mange slike småfisk skulde det ikke til for å gi en mat nok, mange flere på dagen enn vi vel kunde få fatt i på en uke eller kanskje på en måned, — og like fullt er en glad og håpefull og ligger og fantaserer om muligheten av større fisk i vannet her og om å kunne fange i overflod.

Fremkomsten igår var dårligere enn de foregående dager, isen mere ujevn og sværere, tildels med enkelte eldre flak innimellem; mange slemme råker traff vi også på, så vi kom ikke så langt; jeg er redd det ikke var over et par kvartmil, eller i høiden tre. Jeg tror dog vi nu kan regne oss på 82° 8’ eller 9’, hvis da ikke den stadige sydøstlige vind setter oss en del nordover. Føret blir verre og verre, sneen er aldeles vassbløt nedigjennem, og bærer ikke lenger hundene; den har