Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet II-1942.djvu/96

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest

ikke hyggelig. Vi drog derfor på en stund lengere, og stanset så for natten omkring klokken 10. Det var godt å komme i telt igjen, og fiskegratinen smakte ypperlig.»

«Mandag den 10. juni. Tross det mest usiktbare skoddevær, og tross det avskyeligste føre, med vassbløt sne som ennu ikke har kornet sig, og som kjelkene glir så tungt på som det bare er råd, kom vi like fullt jevnt frem i hele går. Utallige råker å gå over, og mange litt knepne overfarter på løse isstykker også. Men isen er her flat overalt, og det monner allikevel. Det er den samme tynne vinterisen på omtrent tre fot. Igår så jeg bare et par gamle flak her i nærheten av vår teltplass, som også er på et gammelt flak; for resten alt nytt, og delvis meget nytt; flere ganger gikk vi over store strekninger med ganske tynn is, på en fot og endog mindre. Den siste av dem var især stor, og må ha vært en svær klare; isen var der så tynn at det ikke kan vare lenge før den er smeltet; det stod vann over den så det bare var snesuppe å gå i. I virkeligheten er isen her nu ikke annet enn den reneste havis, opbrutt i større eller mindre flak, ikke sjelden meget små flak som ligger tett sammen. Får den anledning til å slakne op, vil den sige ut over hele sjøen, og vi har vann til å ro frem i. Fikk vi frost, vilde det bli glimrende føre. Men jeg er redd for det går den omvendte vei, og at vi snart er oppe i verste førefallet. Vi speider efter land hver gang der er en gløtt. Men ingenting å øine — evig og alltid ingenting. Imidlertid ser vi stadig tegn på land eller på åpent vann. Der kommer flere og flere måker, og igår så vi også en alkekonge i en råk. Luften i syd og sydvest vil også stadig være mørk; men ellers har den jo vært slik at en ingen vei ser. Det er som jeg føler at løsningen må begynne å nærme sig. Men hvor lenge har jeg ikke trodd det? . . . Der er en edel dyd som heter tålmodighet.»

«Tirsdag den 11. juni. Et ensformig liv i lengden dette her — ensformigere kan det vel ikke lett tenkes. Å tørne ut til samme slit dag efter dag, uke efter uke, måned efter måned, over is som stundom er litt bedre, stundom litt verre — nu synes det som den stadig blir verre, — alltid i håp om å få se en ende på det, men alltid med håpet skuffet, bestandig den samme ensformige synsrand av is og atter is, ikke glimt av land på noen kant, ikke åpent vann å øine — — og nu skulde vi da så omtrent være på Kapp Fligelys bredde, eller iallfall