Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet II-1942.djvu/95

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest

til det bruk. Vinden hadde lukket råkene forsvarlig igjen, flatt lende fant vi, og godt kom vi frem til tross for det nederdrektigste føre, med ny fokksne som kladdet noe ganske ubarmhjertig, og som kjelkene stod som spikret fast i så snart de stanset — for ikke å tale om skiene. Været var slik at en ikke så mange hundre meter fremfor sig, og en blev våt like til skinnet på luv side; men herlig var det da likevel å se at det gled fremover, fremover mot det seige mål. Råker møtte vi en del av, og slemme var de med sine innviklede nett av sprekker og skrugarer på kryss og tvers. Brede var enkelte av dem også og fulle av sørpe, som gjorde det umulig å bruke kajakkene; på sine steder var dog sørpen stuvet så tett sammen at vi kunde gå på den. Men mange kroker og vendereiser må en næsten alltid gjøre før en finner noen rimelig fremkomst. Ventetiden vil da gjerne bli lang for den som sitter igjen i ensomheten med hundene, og blir gjennemblåst og gjennembløtt. I slike stunder har vel Johansen ofte trodd at jeg var falt i en råk eller var blitt borte. Som en sitter der på kajakken og venter og venter og stirrer frem for sig i stillheten, kan mange underlige tanker komme over en. Og han har krabbet op på det høieste koss i nærheten for å speide angstfull ut over isen. Har han så endelig opdaget en liten mørk flekk som beveget sig på den hvite flate langt, langt borte, da er nok sinnet mer enn én gang blitt lettere. Som han satt slik igår, blev han opmerksom på at kantene av isflakene i råken foran ham var i langsom bevegelse op og ned, aldeles som de vugget sig i svak dønning. Skulde det åpne vann være nær? Kan det være de store dønninger ute fra havet som trengte inn hit? Men kanskje det bare var vinden som satte den tynne is i bølgebevegelse. — — Igår kom vi igjen over et bjørneslag. Hvor gammelt det var, lot sig ikke lett avgjøre i dette snefokket, hvor alt fyker til på noen få minutter. Sannsynligvis var det fra igår; for «Haren» fikk like efter vær av noe og drog op mot vinden, så Johansen mente at bjørnen måtte være i nærheten. En dag kommer vel en bjørn i vår vei også. At her er bjørn tydet også det på at den måken Johansen skjøt spydde op et stort spekkstykke da den falt; slik kost kunde den vanskelig ha kommet til uten den har vært i selskap med bjørn. — Været var vått og usiktbart, og føret dårligst mulig, så i lengden blev det ikke meget tiltalende å gå. Å sette sig til å holde middag i denne bløten var heller