kveld. Underlig med disse lange dagene vi holder. Var vi hjemme, vilde vi vel blitt adskillig både slitne og sultne, med så mange arbeidstimer mellem målene; men her er det ikke mer enn vi synes det skal så være, om enn mathugen riktignok blir første klasse A med stjerne, og søvnen ikke dårligere; det tyder ikke nettop på at vi er svakelige eller har tilbøielighet til skjørbuk ennu. I virkeligheten er vi, så vidt jeg kan skjønne, uvanlig kraftige og sunde nu. — — Da vi prøvde kajakkene i en liten råk her borte, var de begge nokså lekke i sømmene og også midt i duken på flere steder (efter den hårde medfart de hadde lidt under ferden); men det er forhåpentlig ikke mer enn det gir sig så snart duken får trutnet litt til i vannet. Kjedelig blir det riktignok når vi skal ferge over råkene, og kajakkene settes tørre og gisne på vannet; da kan vi nok lett få bløtt ut sakene våre.
Og så bærer det da avsted idag, efter en ukes ophold på samme flekken. Igår begynte den sydøstlige vind, idag har den øket og er blitt temmelig sterk, efter som det høres ut på susingen henover kossene utenfor; jeg har ligget her hele morgenen og mest trodd jeg hørte brenning et stykke unda. Imidlertid lukket alle råkene sig igår her omkring, så det næsten ikke var stort mer åpent vann å se. Det skyldtes vel denne vinden, skulde jeg tro, og er det slik at den lukker råker for oss, så bare peis på! Det er is-skare og føret så godt som mulig, og lendet er forhåpentlig noenlunde flatt, så da skal det nok gå„ — Igår skjøt Johansen enda en ismåke, og til middag igår hadde vi for første gang fersk mat (to måker). Det smakte jo godt, men likevel ikke så godt som en skulde ha ventet, efter at vi ikke hadde smakt ferskt på så mange måneder. Det er vel bevis på at den mat vi har også er god. Veide igår op brødet vårt, og fant at vi hadde igjen omkring 12 kilo hvetebrød og 7,8 kilo aleuronatbrød, så for den saks skyld skal vi vel kunne klare oss ennu 35 til 40 dager.»
«Søndag den 9. juni. Så kom vi da endelig igår flott fra vår teltplass. Tross været — det var forrykende snefokk fra øst, og så ille som mulig — var vi begge glade over å kunne begynne å gå igjen. Det tok adskillig tid å stelle i stand krabber under kajakkene av sekker, soveposer og ulltepper, og å laste kjelkene; men til slutt bar det da i vei. Flaket vi hadde bodd på så lenge, slapp vi lett fra, behøvde ikke en gang å bruke kajakkene som vi hadde lappet på en hel uke
