omtrent 24 fot over isen som jeg steg op fra, men isen var adskillig over vannflaten, så høiden blev alt i alt 30 fot. Det dannet ryggen av en ganske kort og kroket skrugar, som bestod av bare småstykker».
Den dagen så vi også bjørnespor for første gang på hele isvandringen. Vissheten om at vi således var nådd ned i strøk hvor bjørnen ferdes, gjorde oss meget glade; nu kunde vi altså gjøre regning på sent eller tidlig å få en stek.
Den 20. mai var det en forrykende snestorm, så vi ikke kunde se å ta oss frem i den ulendte is. «Følgelig intet annet å gjøre enn å krype under lokket igjen og sove så lenge en kan. Til slutt blir dog sulten for slem, og jeg tørner ut og koker et deilig mål lapskaus av leverpostei. Så en kopp mysedrikke, og så igjen ned i posen for å skrive eller sove videre, alt efter som det faller sig. Og her ligger vi da og har ikke annet å gjøre enn å vente på at været skal gi sig, så vi igjen kan dra avsted. Vi kan knapt være langt fra 83° 10’ n. br., og skulde ha nådd Petermanns Land, hvis det er der Payer mente; men enten må vi være pokker i vold, eller også er det landet meget lite. Imens driver vel denne østenvinden oss av vestover ut i havet mot Spitsbergen — gud vet hvad fart isen kan ha her! Nu vel, jeg er ikke det minste mistrøstig; 10 hunder har vi jo dessuten. Og skulde vi drive forbi Kapp Fligely, så er der jo land nok lenger vest også, og det kan vi vel knapt gå feil av. Sulte ihjel skal vi da iallfall vanskelig, og skulde galt være ute, og vi får en overvintring på oss, så klarer vi vel det også. Når det bare ikke satt noen der hjemme og ventet! Barometeret faller stadig, så det blir visst en langvarig historie; men vi skal nok holde ut.»
Næste dags eftermiddag (21. mai) kunde vi endelig dra videre, selv om det fremdeles var usiktbart vær med snefokk, så vi til dels gikk som i blinde. «Da vinden var sterk og rett i ryggen, og da isen holdt sig noenlunde jevn, satte jeg endelig seil på min kjelke. Den gikk nu næsten av sig selv; men det forandret ikke det minste i hundenes takt; de holdt samme langsomme gang som før. Stakkars dyr; de blir trettere og trettere, og føret er tungt og løst. — Jeg tror knapt jeg tar for meget i når jeg mener at vi kom tre mil frem, og da skulde vi ha 83-graden bak oss, men ennu er der ikke tegn til land. Dette begynner å bli nokså spennende.»
«Fredag den 24. mai. ÷ 7,4° (minimum ÷ 11,4°). Igår blev den
