råkene, så kunde jeg opnå å få skudd på dem; men meget tid hadde vi ikke å spille, og stort kunde vi vel ikke dra med oss, om vi fikk en; kjelkene er tunge nok før.
Snart hadde vi funnet en overgang over råken og drog videre med våre to flagg heist på kjelkene for dagen. Da det gikk så smått med oss nu at det vanskelig kunde bli stort verre, bestemte jeg mig endelig ved middagshvilen til å ta undermeiene av min kjelke og forsøke nysølvskoningen. Forandringen var påtagelig; det var ikke lenger samme kjelken. Fra nu av kom vi ganske godt frem; og om en stund tok vi undermeiene også av Johansens kjelke. Da vi dessuten fikk god is utover dagen, blev fremgangen ganske uventet god, og klokken halv tolv igår formiddag, da vi stanset, skulde jeg nok tro vi hadde gjort våre to mil den dagen, så vi nu skulde være nede på 83° 20’ n. br. eller så omtrent. Endelig skulde vi da altså være kommet ned på bredder som mennesker før har vært på, og vi kan umulig ha langt igjen til land. En stund før vi stanset igår, kom vi over en råk eller klare, fullstendig maken til de to tidligere, bare enda noe bredere. Over den fór vi frem et godt stykke sydefter. Også her hørte jeg blåst av hval; men enda jeg ikke var langt fra den råk lyden måtte komme fra, og skjønt åpningen der var ganske liten, kunde jeg ingenting se. Johansen, som kom efter med hundene, sa at straks de var kommet på råken hadde de fått vær av noe og vilde mot vinden. Underlig med all denne narhvalen i råkene her.
Den is vi farer over nu er overraskende flat. Der er få eller ingen nye skrugarer, bare små, eldre ujevnheter, med til dels dyp sne imellem, og så disse underlige brede, endeløse råkene, som alle ligner hverandre og går fullstendig parallelt. Og rent ulik alle dem vi før har møtt.
Vi holdt et dundrende festmåltid for syttende mai — riktignok på den attende — med lapskaus, tyttebærgrøt (blandet med vril-food), og stamina-limejuice-mjød. Med spent mave krøp vi i posen.»
Efterhånden som vi kom sydover, blev isen ujevnere og verre å slippe frem i. Fremdeles kunde der være forholdsvis gode strekninger med sletter; men de var ofte avbrutt av brede belter med skruing og til dels råker, som la oss mange hindringer i veien.
Den 19. mai sier jeg at «jeg var oppe på det høieste koss jeg ennu har besteget. Jeg målte det så temmelig rutt og fikk det til å være
